,

Jeg vil føle mer

Jeg beregner meg selv som en ganske selvbevisst person. Det er lett for meg å se min egen oppførsel, og jeg kan selv skjønne når jeg oppfører meg urimelig eller at jeg for eksempel overreagerer på noe. Det er både en blessing og en curse, det å være så selvbevisst. Jeg har lært meg å gi litt mer faen i det med årene holdt jeg på å si, så nå føler jeg kanskje at det heller mer mot en blessing. Fordi det gjør at jeg lett kan kontrollere meg selv i diverse scenarioer, og beherske meg selv i stressende situasjoner. Det gjør også at jeg tror jeg er en ganske lett omgjengelig person, fordi jeg ser an terrenget, og kan lett justere meg etter “viben” jeg mottar fra andre mennesker. Men, jeg tror også at det gjør at jeg er litt nummen.

Jeg har jo nevnt det på bloggen før, at jeg higer etter å FØLE mer. Det var èn av grunnene til at jeg testa å være 1 måned uten sosiale medier. Jeg vet fremdeles ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg savner på en måte noe. Et eller annet. Det er som at jeg ikke klarer å omfavne de følelsene jeg vil føle. Jeg tenker på det her ganske ofte. I går satt jeg på fotballtreninga til lillebroren min og det er ikke verdens morsomste time, for å være helt ærlig. Men null stress for meg tenker jeg, for inni meg er det en helt egen verden. Det er så ekstremt lett for meg å bare.. koble ut. Forsvinne inn i mitt eget hode og distansere meg fra hvor jeg faktisk befinner meg. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg veldig sjeldent kjeder meg. Sitte på bussen i 3 timer? DIGG. Være hjemme alene en fredagskveld? DIGG. Enhver anledning jeg får til å slappe av med meg selv er noe jeg tar i mot med åpne armer.

Men så titta jeg opp og forbi fotballbanen. Der var det noen enorme flotte fjell, med sola hvilende på seg. Rett ved siden av meg var det to store palmer som jeg kunne høre suse i vinden. Og det er alltid i slike situasjoner at jeg tenker, hvorfor kan jeg ikke sette mer pris på det her? Det er faktisk utrolig fint rundt meg, faktisk ganske så idyllisk. Så sitter jeg der da, og prøver å bevisstgjøre meg selv på hvor vakkert det er rundt meg, og være mer tilstedet. Det ironiske ved det er at jeg er bevisst nok til å skjønne at jeg burde, men at jeg ikke klarer det likevel. Jeg vet ikke hva slags følelse jeg føler at mangler, men en slags mild euforisk følelse av at shit, så fint det er her og så heldig jeg er som er her! Er det for mye å be om lissom? Jeg sier at jeg savner det, fordi jeg vet at jeg har følt det før, på en måte.

På grunn av det her har jeg skikkelig lyst til å dra på en såkalt stille-camp. Vipassana er en slik camp, som jeg leste om på Anette Marie sin blogg. Ho har akkurat vært der, og kommer fortløpende med innlegg fra opplevelsen ho hadde der. 10 dager uten kontakt med noen, uten å si et ord, uten telefon og minst mulig øyekontakt. BARE deg selv, deg selv og deg selv. Når jeg først hørte om det her så var det første som falt meg inn at det må jo virke mot sin hensikt? Vil ikke det forårsake at jeg bare forsvinner enda mer inn i meg selv? Men etter å ha lest en del fra Anette tror jeg at det hadde vært utrolig spennende. Ho forteller at hennes forventninger var at det kom til å bli ganske hardt, men for min del føler jeg ikke det. Men jeg tror det kunne vært veldig interessant, og deilig. Jeg har alltid hatt lyst til å lære meg å meditere, sånn ordentlig. Jeg føler ikke at jeg klarer det på egenhånd.

Tilstedeværelse er å være i nuet. Ikke slik vi omtaler det, men enda dypere. Så dypt at fortid ikke eksisterer, heller ikke fremtid. Ingen bekymringer. Ro. Alt blir vakkert. Uansett hva du ser på. Å vente eksisterer ikke. Det er vakkert uansett hva du gjør eller hvor du er i hverdagen.

Som Anette så fint sa.

Sjekk ut både Anette og Vipassana om det høres interessant ut for dere. Det er definitivt et stort ønske for meg å få muligheten til å delta på noe sånt. Det beste er at det er helt gratis, og ingen av de som jobber der får betalt. Assistentene er tidligere deltakere som har kommet tilbake for å hjelpe andre til å oppleve det samme. Noe så fint! Det sier jo litt om hva slags opplevelser folk har hatt der. Stedet befinner seg i Sverige! Det finnes helt sikkert mange andre slike steder, og jeg skal lete etter et som er litt nærmere meg akkurat nå. Altså i Spania eller i et land som ligger litt nærmere. Jeg blir skikkelig spent av å tenke på det! Det er nok en utfordring, men det er jo viktig å utfordre seg selv, er det ikke?

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *